OWF III

Etter lenge om langt og litt til var det dags for Oslo Whisky festvial for 4 herremenn som setter umåtelig stor pris på å nyte livets vann. Dørene åpnet klokken 1700 og vi ble møtte med kø for å komme inn. Med utålmodige nerver og sikkel etter noen godt å drikke var det som en liten unge i godis butikken jeg nærmest småløp opp trappa for å kapre et bord.
Når da alle 4 var vel på plass så var det på tide å saumfare festival bladet for å finne ut hvor de enkelte godsakene var plassert, ja det var faktisk noen godsaker som gikk rundt omkring også, for å legge opp en plan for kvelden. Men en plan holder jo som sagt helt til det skjer noe, da er det ikke en plan med en tidligere idée. Å fordele 10 bonger på det man har lyst å smake på krever litt planlegging i forhold til rekkefølge og hva de enkelte koster i bonger.
Listen over hva jeg hadde lyst å smake på er meget lang, men hva jeg smakte er kortere og faktisk ikke så vært synes jeg selv.
Det startet med Glenfarclas 25, en utsøkt speyside whisky som har en kraftig og lang ettersmakt. En blanding av kamferdrops og oljepreg. En god start må en si. Etter et kort og heftig opphold på speyside gikk espressflyet videre til Campeltown, ei øy som ligger sør for Islay, for en smaking av Springbank 15. Fikk ikke helt det store bildet på denne, men en litt intens smak som sikkert passer helt fint til de edle retter i julebordstiden. Det var nå på tide for det store veiskillet, turnover, eller retter sagt det var nå på tide å sette punktum, sette inn støtet! Et etterlenget, gledelig gjensyn med Islay whisky. Det var dags for en smaking av Ardbeg's Rollercoster. Det er litt vanskelig å beskrive den men at den heter Rollercoster sier jo egentlig sitt, det var en kraftig eksplosjon i munnen som utenfor OWF sikkert hadde blitt meldt inn som både det ene og det andre med en dertil lang og kraftig ettersmak. Ardbeg har med Rollercoster produsert rene atombomben, du blir kastet veggimellom og slått helseløs. Det var nå på tide å roe ned litt, eller? Det ble ikke lange vandringen fra Ardbeg men lite opphold hos Laphroaig hvor nervene ble satt i alarmberedskap med deres 25 åring. Denne 25 åringen fikk roet ned nervene betraktelig i forhold til Rollercoster og oppleves som rund i kantene og en nytelse som varer lenge. Skuldrene senkes og puls og pust normaliserer seg noe.

Noen hevder at man lærer så lenge man lever, eller gjør man nå det?
Når man først har begitt seg ut på vandring på sørside av Isaly og nervene er tynnslitt, vettet er borte, motet på topp, da føler man at fornuften har seiret når man stolt som en liten unge kommer tilbake med Beistet, nemelig Ardbeg Airigh Nam Beist. Beistet var kveldens absolutte høydare og der Rollercoster slår deg helseløs så får du enda mer juling av Beistet, rette ordet er bevistløs. Det tok litt tid før følelsen kom tilbake i munnen. Denne skal handles inn så fort trygda er på plass.

Deltagere på OWF III
Jarlen av Lambert Seter, 3.gang
Grev Ditlev-Trampe Nielsen, 3.gang
Mosiour Olá de Provence, 2.gang
Den Flytende Hollender, 1.gang

P.S. Hvis noen trenger tips hvordan reservere bord så ta forbindelse med Mosiour Olá de Provence, ved å donere noen bonger gir han deg verdifull opplæring på 1-2-3.

Stay tuned ......


Jarlen